Boken Kønsforskning har den samme tittel, som den bok jeg redigerte sammen med Wencke Mühleisen for to år siden: Kjønnsforskning (Oslo: Universitetsforlaget 2006). Dette gjør det selvfølgelig til en fascinerende jobb å skulle anmelde Nina Lykkes bok. For det første gir det en spesiell kompetanse av den enkle grunn, at jeg har vært gjennom noe av den samme prosess om utvelgelse, perspektiv, nivå og tone i en innføringsbok om kjønnsforskning. Det gir også en fordel fordi jeg har en erfaring med selve skriveprosessen og dermed fått genren innunder huden. For det tredje utsetter det meg for en særskilt sårbarhet. 

Selve det å sammenligne noe en annen har gjort med noe en selv har gjort (uunngåelig) utfordrer subjektiviteten på en spesiell kilen måten. Følelser som misunnelse, sjalusi, overlegenhet, suverenitet, nedlatenhet, konkurranse osv. ligger nært å tenke på. Det vil bli vanskelig å unngå utsagn som: Det skriver han, fordi han vil fremheve det som står i den boken han selv har bidratt til. Så, jeg er altså ingen objektiv anmelder. 

Nå slår det meg imidlertid at dette er et grunnprinsipp i hele det akademiske systemet: misunnelse, overlegenhetsfølelse og konkurranseånd, og at et av de viktigste dogmene i Lykkes bok nettopp er at objektivitet ikke finnes, men at vi alle er satt i bestemte, subjektiverte, situerte posisjoner hvorfra vi driver vår vitenskap, for å bruke et begrep fra Donna Haraway. 

Haraway er for øvrig den meste siterte teoretikeren i Lykkes bok, noe mer enn den som følger like etter: Judith Butler. Disse to troner suverent på referanselisten i Kønsforskning. Dette betyr at Lykkes guide til kjønnsforskningen går via et etablert internasjonalt poststrukturalistisk perspektiv på kjønn. Lykke leser og leder oss som leser inn til de forskjellige historiske posisjonene i kjønnsforskningen med utgangspunkt i et reflektert og innarbeidet poststrukturalistisk ståsted.

Hybrid optik 

Boken, og Nina Lykke, poengterer hvordan en poststrukturalistisk lesemåte eller vitenskapsfilosofi i dag legger grunnlaget for hvordan vi tenker feministisk teori og metodologi. Lykke blander seg dermed inn i en debatt som har gått det siste året om hvorvidt poststrukturalismen er en passert periode, og at man nå på sett og vis skulle være inne i en form for nymaterialistisk periode, som skulle representere noe annet enn poststrukturalismen. Lykkes indirekte svar er, at poststrukturalismen heller ligger i bunnen av den måten vi “alle” tenker kjønn og vitenskap på. Den er et vitensparadigme som reflekterer over forholdet mellom subjektivitet, historie og kontekst på en måte som er tilgrunnliggende for dagens samfunnsvitenskapelig og humanistisk vitenskapspraksis. En eventuell økende grad av fokus på kropp, erfaring, subjektivitet og materielle betingelser innen kjønnsvitenskapen vil måtte ha poststrukturalistisk diskursteori som et innebygd tenkesett. 

Et annet grunnlag for boken, som også tilsier at Haraway og Butler er de mest siterte, er at boken er en introduksjon til dominerende trender og tendenser innen internasjonal feministisk teori. Boken beveger seg dermed på et slags globalisert plan, hvor rådende internasjonale diskurser og teorier sirkulerer og har få om ingen nedslag i lokale/nasjonale kjønnsvitenskapelige debatter/teorier. Dette er et rått valg Lykke har gjort, som gjør at nordiske teoretikere og særskilte nordiske teorier eller perspektiver ikke vies plass i boken.

På dette området er det lett å slå fast at boken dermed har et helt annet opplegg enn den norske Kjønnsforskning, som forsøker å skrive seg inn i en norsk/nordisk kontekst og teoriutvikling. På dette området vil disse to innføringsbøkene på en fremragende måte supplere hverandre. 

En vanskelig begynderbog

La meg kort nevne også noen andre refleksjoner rundt boken før jeg går over til å diskutere noe bredere, det jeg finner mest interessant. Lykke har tatt med et eget kapittel om skrift og skriftproblematikk, som er uvanlig i slike bøker. Dette er et viktig bidrag og et kapittel som er blant bokens beste. På den andre siden er Lykkes behov for å redegjøre for noen av røttene til de teoriene som presenteres, genealogien, muligens noe av det mest problematiske i boken. Her er det ikke alltid lett å følge de sporene Lykke går, og av og til er presentasjonen av teoretiske forutsetninger nærmest kaudervelsk for en utenforstående – som når Lacan og Freud skal taes med på et par sider. Disse delene gjør det vanskelig å se at boken kan brukes av nybegynnere. Her må det grunnkunnskaper til for å forstå sammenhengen. 

En innføringsbok, eller en bok som presenterer seg som en gjennomgang av et forskningsområde, vil alltid være en fascinerende studie av paradigmatiske og diskursive sannheter. Jeg vil trekke fram to slike fra Nina Lykkes bok og diskutere dem noe nærmere. For det første at det vokser fram et tabu bak poststrukturalismens konstruktivistiske rygg, nemlig essensialismen og troen på kjønnsdualismen. For det andre at dekonstruksjonen av det objektive, og etableringen av det Nina Lykke kaller den poetiske sannhet, skaper en ny dualisme som til forveksling ligner forholdet mellom og diskusjonen om “sex” og “gender”. 

Er der fordele ved forskelstænkning? 

Essensialisme og dualisme er to sider av samme sak. Ideen om at kjønnet er en essensiell del av mennesket, og at vi som mann og kvinne dermed står i et motsetningsforhold eller komplementaritetsforhold til hverandre har vært en vedvarende del av ideen om mennesket. En slik filosofi har også på forskjellige måter lagt grunnlaget for systematiske diskrimineringslandskap rundt om i verden og i historien. En kjønnsdualistisk tenkning har derfor også vært en vesentlig motstander for kjønnsforsking og nyere feministisk teori. 

I dag brukes imidlertid ofte essensialisme i diskusjoner og utlegninger mer som en forsvergelse man ikke trenger å si noe mer om, noe tilsvarende den måten man kunne bruke ordet revisjonist for tretti år siden. En motstander kan lett karakteriseres som essensialist og dermed er alt sagt om den saken. Slik dukker begrepet også opp i Lykkes bok, nærmest som den eneste konsekvente “fienden” i Lykkes diskurs. Jeg tror begrepet og tenkningen behøver en bedre omgang enn som så. 

Ettersom jeg de siste årene har sittet og arbeidet med et historisk materiale, norsk materiale fra 1850 og framover, ser jeg at essensialistisk tenkning og kjønnsdualisme har vært utgangspunkt for de viktigste feministiske, eventuelt likestillingsorienterte, seire i disse årene. Dette gjelder så vel grunnlaget for den første kampen fra de engelske suffragettene, kampen om retten til adgang til universitetene, kampen for stemmerett og arbeidet med ny, likestilt ekteskapslov på 1920-tallet i samtlige av de nordiske landene. Hovedargumentene i diskusjonen og den retorikken som har ført fram, er jo nettopp en særegen blanding av forskjell og likhet: Likhet for loven skal gjelde på tross av den kjønnede forskjellen, og som to kjønn som utfyller hverandre både i ekteskapet og i samfunnslivet for øvrig skal vi gis like rettigheter. 

De politiske likestillingsseirene kan vanskelig tenkes uten kjønnsdualisme og kjønnsessensialisme. Til dels gjelder det samme i dag, både i retorikken rundt deling av foreldrepermisjon og i kampen for bedre kvinnerepresentasjon i styrer gjør en kjønnskomplementær tenkning seg gjeldende.

Slik sett kan vi si at en strategisk essensialisme absolutt ikke er å forakte, samtidig som historien viser oss at den har vært uungåelig i kampen for likestilling. Hvorfor er vi da så besatt på at essensialisme er problemet? Dette er det vanskelig å finne svar på i Lykkes bok, og hun har heller ikke forsøkt å gi noe svar ganske enkelt fordi det i moderne feministisk teori bare er sånn. 

Teoretisk har vi omgått disse dilemmaene for lett, ja, vi har nærmest gått rundt dem. Essensialisme har blitt brukt som et skjellsord. Innenfor mannsforskningen først og fremst om Robert Bly og den poetiske mannsbevegelsen, som også gjentas av Lykke: “…der feticherer maskulinitet som essensen av mandlighed” (s.119). Og dermed er det ikke behov for å si noe mer. At Bly og en rekke andre innen den delen av mannsbevegelsen i USA faktisk ligger nærmere den “poetiske sannheten”, som Lykke forfekter, enn det mange mannsforskere gjør blir umulig, for hvordan kan en essensialistisk tenkning kombineres med en poetisk og ikke-objektiv sannhetsfilosofi?

Opgør med gudetricket

Gudetricket er navnet på den andre motstanderen i Lykkes bok. Her følger hun opp Haraways kritikk av troen på den objektive vitenskap. Kritikken av gudetricket, altså troen på en overordnet, nøytral og objektiv posisjon som kan analysere fram den sanne viten, er helt i tråd med annen filosofisk kritikk av positivismen fra 1960-tallet av. Positivismedebatten og positivismekritikken erkjenner og diskuterer imidlertid vanskeligheten i en renhårig kritikk av objektivitet uten at den havner i en problematisk subjektivitet. Gjennom begrepet “poetisk sannhet”, som Lykke låner fra estetikken, forsøker Lykke å presentere en skrivemåte og tenkemåte som kan avløse objektiviteten. Dette synes jeg ikke hun lykkes med. 

Den poetiske sannheten blir lite annet enn “vitenskap” framført ved hjelp av poetiske virkemidler. De grunnleggende spørsmålene om for eksempel konsistens og etterprøvbarhet i forskningen forsvinner. Kritikken av den objektive vitenskap innen kjønnsforskningen har i stor grad bestått av å vise hvor vanskelig/umulig objektivitet er i tillegg til å synliggjøre subjektivitet. Dette har vært en viktig del av den kritiske kjønnsforskningen, men likevel savnes den vitenskapsteoretiske diskusjonen om hvorvidt man da skal tilstrebe objektivitet eller bare framvise hvordan kunnskapen er situert. 

Ved bruk av begrepet poetisk sannhet, forsøker Lykke å komme denne diskusjonen til unnsetning. I min lesning oppstår det dermed en relasjon mellom objektivitet på den ene siden og poetisk sannhet på den andre, som minner meg noe om begrepsparet “sex” og “gender”, og Butlers kritikk av denne fordoblingen hvor det vil bli stående en restkategori, som er et slags ubesudlet biologisk kjønn uberørt av kulturelle påvirkninger. Av samme grunn som sex/gender splittelsen er misvisende og problematisk, er også objektivitet/poetisk sannhet det. Jeg har vanskeligheter med å se at det ikke dukker opp en ren objektivitet, som vil være utilgjengelig for Lykkes begrep om poetisk sannhet, men som likevel blir stående der som en slags egentlig sannhet. 

En global guide 

Når Nina Lykke bruker såpass stor plass på diskusjonen om vitenskapelighet og objektivitet savner jeg relasjonen til vitenskapsteoridiskusjoner utenfor kjønnsforskningen. Disse er like anvendelige for kjønnsforskning som for all annen forskning. I disse spørsmålene er jo ikke kjønnsforskningen særegen eller annerledes enn annen vitenskapsteoretisk debatt, selv om fokuset er på kjønn. Grunnen til at det blir nødvendig å reflektere over dette i denne sammenheng, er Nina Lykkes valg av å forholde seg til en internasjonal teoritradisjon. Den globaliserte kjønnsvitenskapen jeg nevnte tidligere, som blir gjenstansfeltet for Lykkes guide, presser analysen og diskusjonen inn i generelle og overordnete teoretiske problemstillinger (noe som for øvrig gjør at boken blir leseverdig og interessant for etablerte kjønnsforskere, men vanskelig tilgjengelig for nybegynnere). 

Abstraksjonsnivået i boken gjør, at det er de sentrale vitenskapeteoretiske poengene som kaller på oppmerksomheten og ikke kjønnsforskning som empirisk vitenskap relatert til kjønnssystemer, likestillingsfelt eller diskrimineringsproblematikker i konkrete settinger. Her skiller Kønsforskning seg tydeligst fraKjønnsforskning. Mens Kjønnsforskning i større grad forholder seg konkret til kvinne- og kjønnsforskningens historie og konkrete kjønnede praksiser i de nordiske landene, er Kønsforskning en mer avansert og teoretisk drøfting av kjønnsforskningens teori og metodologi. Dermed blir Lykkes bok et viktig bidrag utover den grunnbok som allerede forelå.