Det pågår en krig mot kvinnelig erfaring i Sverige. Ikke på gater og torg, ikke på arbeidsplassene eller i hjemmet. Men i kultursfæren og i nyere akademisk kunnskapsproduksjon, er begreper som kvinne og kvinnelighet på vei ut, og dermed også den historiske erfaring som på godt og ondt skiller kvinner fra menn.

Første gang jeg ble oppmerksom på fenomenet, var da Doris Lessing fikk Nobelprisen i litteratur i 2007. Verden applauderte en forfatter, som siden 1949 har fornyet en av 1900-tallets store sjangrer: kvinneromanen. Men i Sverige hevdet unge mediefeminister at begrunnelsen for pristildelingen var krenkende. Lessing ble nemlig framhevet som en kvinnelig forfatter: “den kvinnelige erfaringens epiker, som med skepsis, temperatur og visjonær kraft har gransket en splittet sivilisasjon”.

Det er en korrekt beskrivelse av et forfatterskap, som ved å gestalte sine kvinneskikkelser, har behandlet noen av de største idékonfliktene i samtidshistorien, katastrofer og samfunnsforandringer i Europa og Afrika.

I den kvinnelige litterære tradisjonen har en kjønnskodet erfaring alltid vært en sentral motstandshandling. Ved å insistere på at det ikke bare finnes menn, men også kvinner i verden, har kvinnelige forfattere ønsket å utvide registeret av menneskelig erfaring. Men i dag står vi overfor en historisk sett ny tendens, av “feminisme uten kvinner”.

I feministantologien Könskrig, som kom ut i 2007, definerer journalist Karolina Ramqvist “den såkalte kvinnelige erfaringen”, som “en erfaring av å være underordnet patriarkatet og offer for patriarkalske maktstrukturer – av å bli slått, å ikke få samme lønn som sine mannlige kolleger, å bli voldtatt, å bli utelatt av samtalen i et rom med menn, å selge sex mot sin vilje, å bli utestengt fra maktnettverk, å bli nektet seksuell nytelse, og så videre”. Med andre ord: Å være kvinne er å være et offer, i høyden en gneldrete bitterfitte (etter Maria Svelands trendroman Bitterfittan). Vi er langt fra 1970-tallsfeminismens WOMAN POWER.

Årsaken til at man har ukritisk adoptert en patriarkalske fordommen om at alt feminint automatisk betyr noe underlegent, ligger i postfeministisk og queer teori. Der har man erstattet kvinne som analytisk kategori med en seksualisert identitetspolitikk, som vil oppløse alle fastlåste kjønn. 

På forskningsinstitusjonen Tema Genus i Linköping finnes det doktorander, som mener det finnes elleve genus – ulike typer sosialt kjønn. Spør ikke meg hvilke det er. 

Kvinnelitteraturens motstandstradisjon har, fra Sapfo til Herta Müller, insistert på kvinnekroppens nærvær i verden. Nå sysler queerforskerne med å frikoble femininiteten fra kvinnekroppen for å undersøke dets subversive potensial.Kvinnelighet ser man som en kunstig og simulert norm, ennaturliggjort performance, som tvinger deg til å sitere en kjønnsnorm som disiplinerer, straffer og regulerer deg (Judith Butler). Dermed blir det å benevne noe som kvinnelig en voldshandling som reproduserer kvinneundertrykkelsen.

Konsekvensen blir at kvinnehistorie og kvinnelitteraturhistorie burde fjernes fra pensumlistene. Som en ung kjønnsforsker skriver: “om jeg så velger”, så behøver “gårsdagens kvinne ikke ha noe med meg å gjøre.” 

At ideologi har blitt viktigere enn kulturhistorie, kommer også fram av utstillingen Maria – drømmen om kvinnen, som i år har blitt vist på Historiska Museet i Stockholm. Her settes jomfru Maria på anklagebenken, og nektes forsvarsadvokater (de har ikke brukt noen religionshistorisk kompetanse). Her skrives den kristne historien om frelse om til en samtidig, kjønnspolitisk korrekt fortelling om krenkede kvinner. Dommen lyder:

Maria-bildet tvinger kvinner til passivitet og underkastelse, den innprenter dem skam over sin seksualitet, idealiserer morskapet og sprer en falsk og bakstreversk lære om forskjellen på kjønnene. På utstillingen påstår Maria Sveland, at Marias graviditet er “verdenshistoriens første nedskrevne historie om en voldtekt”, Kristina Lugn at Maria er en “uakseptabel mor som lot barnet sitt bli korsfestet”, og Stockholms nye biskop, Eva Brunne, synes, at Marias eneste funksjon i vårt moderne Sverige er som en innvandrer fra Midtøsten. 

Historien om en modig kvinne som utenfor loven og fullt frivillig valgte å føde sin sønn, som har gitt milliarder kvinner over hele verden livsmot i over to tusen år, ble utradert.
 
Dette ble gjenstand for heftig debatt. Ingen av oss, som i pressen påpekte det problematiske i utstillingens ahistoriske Maria-framstilling, har blitt bedt om å sitte i panelet (der Brunne og Sveland har fått plass), når våre debattartikler skal diskuteres neste uke på Historiska Museet. Toleranse er et relativt begrep i postfeminismens Sverige.

Doris Lessing har advart mot den “ekstremfeminismen” som ved å se ned på kvinneligheten “speiler en total fascinasjon for menn”. Historien viser, at om man fornekter betydningen av kvinnelig erfaring, så risikerer man å delta i patriarkatets symbolske utradering av kvinnen som den andre bestanddelen av arten menneske.
 
Ser man bort fra kvinners historiske rolle i verden, blir definisjonen på kvinne et menneske med tre hull (i stedet for to, som i normaltilfellet menn), man tilpasser seg pornografiens menneskesyn. Det finner man igjen i det hotteste i den svenske queerfeminismen: Pornofilmsuiten Dirty Diaries, der anus hylles som den minst kjønnsspesifikke av alle erogene soner. Markis de Sade kan si seg fornøyd med sine lydige døtre.

Denne tekst er først trykt i Bokmagsinet i Klassekampen og er derfor skrevet på norsk.