Mænd i lyst og nød er på mange måter en direkte oppfølger av Reinickes forrige bok, Den hele mand
(2002). Flere av temaene er de samme, tonen er delvis lik og prosjektet
er uten tvil det samme: At bringe mennene inn i den kjønns- og
likestillingspolitiske debatten, delvis ved som mann å ta til ordet for
hva og hvordan en mann tenker om likestilling, og delvis ved å
problematisere en rekke sider ved menn og mannligheten.

Jeg vil i denne anmeldelsen gripe fatt i noen av de forutsetninger
Reinicke presenterer i boken, og diskutere dem noe mer grundig. Disse
forutsetningene representerer også de viktigste nye sporene i Reinickes
bok i forhold til den forrige, og ansporer meg derfor til å ta dem mer
alvorlig. Dette innebærer at det er flere temaer Reinicke tar opp i de
forskjellige kapitlene jeg ikke kommer til å si noe om. Disse temaene er
imidlertid vel kjente problemstillinger i både den nordiske og den
internasjonale diskusjonen om menn og likestilling: Menn og vold, menn
og porno, menn og voldtekt, menn og pornografi, menn og makt.

De pro-feministiske mænd

Bokens første kapittel heter Jagten på de pro-feministiske mænd.
Her lanserer Reinicke seg selv som pro-feminist. Jeg skal ikke sverge på
det, men jeg antar at dette er første gang en mann i Norden går ut og
karakteriserer seg selv om pro-feminist. Pro-feminist er et begrep som i
stor grad og i flere tiår er blitt brukt av spesielt amerikanske og
engelske menn som kjemper side om side med kvinner for et mer likestilt
samfunn.

Debatten om forholdet mellom menn og feminisme går langt tilbake, men fikk et av sine tyngste bidrag i boken Men in feminism
(1991). Her avsverger de fleste forfatterne muligheten for at menn kan
delta i det feministiske prosjekt – de kan kun være supportere.
Feminisme er om, av og for kvinner. En mer deprimerende bok om støtte
til et politisk prosjekt har jeg sjelden lest. Etter dette har
engelsktalende menn stort sett kalt seg pro-feminister.

Jeg har imidlertid vanskelig for å tenke meg pro-sosialister eller
pro-vegetarianere (dette må jo være folk som spiser kjøtt, men som synes
det er OK med de som ikke gjør det). I så tilfelle blir begrepet en
støtteerklæring fra de som står utenfor. Jeg er temmelig sikker på at
det ikke er det Reinicke tenker seg. Han vil være med, og en bok om
likestilling er et temmelig håndfast bevis på dette.

Begrepet pro-feminisme har vært gjenstand for diskusjon blant
mannsforskere både i Norge og Sverige og blitt forkastet som et
beklemmende og passivt begrep. Som forskere i kjønn med utgangspunkt i
et feministisk perspektiv er man eventuelt feminist, hvis man har behov
for et begrep på seg selv. Ved å bruke begrepet feminist som mann blir
også debatten mer spennende, for man kan vanskelig da tenke seg at
feminisme skal ha en kjønnsavgrenset betydning, slik det for mange
fremdeles har. Også for Kenneth Reinicke. Ved at feminisme blir et
prosjekt både for menn og kvinner med et klart likestillingspolitisk
mål, vil debatten med en gang måtte ha et mer nyansert syn på hva
kvinner og menn er og hva de eventuelt representerer i et komplisert
kjønnssystem med sterke kulturelle reproduktive krefter. Hvis Reinicke
hadde kalt seg feminist istedenfor pro-feminist ville boken hans også
blitt annerledes.

Feminismens manglende indflydelse på politik i Danmark

Min hovedinnvending mot Reinickes bok, på tross av at jeg sympatiserer
tematisk med det meste han skriver, er at boken er alt for rotfestet i
en kjønnsdualistisk tenkemåte. Boken er preget av en kvinneverden versus
en manneverden, kvinners måte å gjøre tingene på, på den ene siden og
menns på den andre. Som mannlig feminist (og ikke pro-feminist) ville
Reinicke måtte gå mye hardere inn for å dekonstruere denne tenkemåten,
og jeg tror boken ville bli enda sprekere og mer hardtslående enn den nå
er.

For eksempel ville Reinicke muligens kunne diskutere hvorfor feminismen
har hatt så dårlige kår i Danmark, mens den har blitt stueren i Sverige
og Norge (hvor for eksempel begge de mannlige statsministerne i tur og
orden har kalt seg feminister). Et viktig poeng er, at mens feminismen
ble til statsfeminisme i Norge i 1980-årene (for å bruke et begrep fra
kvinneforskeren Helga Hernes), forlot mange av de sentrale kvinnelige
feministene i Danmark den feministiske skuten.

En vesentlig grunn til dette var den forskjellsfeministiske tenkningen
som slo innover den vestlige verden i 80-årene og forsterket
motsetningen mellom kjønnene, og som etter Virginia Woolfs og Simone de
Beauvoirs sterke kritiske perspektiver mot en slik dikotomisering nok en
gang nærmest bekreftet den tenkningen Thomas Laqueur har kalt en
tokjønnsmodell (Making Sex, 1990). Kjønnene tilhører to
forskjellige verdener, tilhører to forskjellige logiske systemer og
forstår hverandre knapt. Dette var en feminisme mange kvinner ikke ville
være med på.

Problemet med kvinnenes abdisering fra feminismen i Danmark har blitt,
at feminismen har fått relativt liten innflytelse i det politiske system
og på den politiske tenkning, mens den har fått relativt stor betydning
i Norge, hvor de sentrale kvinnepolitiske aktivistene ikke lot seg
merke av den forskjellsfeministiske vinden. En av grunnene til at det
ble umulig for mange å være feminist i Danmark kan være, at teori alltid
har stått sterkere og fått mer innflytelse i Danmark, mens politikk har
vært drivkraften i Norge.

14 dages barsel i Danmark er en vits

Feminismens tendensielle fravær i Danmark gjør det helt klart også
vanskeligere å være mann. Mens statsfeminismen i Norge i mange år har
vært i stand til å se at reformene i forhold til menn og likestilling
også må intensiveres, finnes ingen lignende bevissthet i Danmark. Derfor
har Reinicke en hardere kamp å kjempe. Han har ikke bare jobben med å
overbevise mennene om nytten av likestilling, men også de danske
kvinnene.

Et eksempel på dette er barselsorlovsordningen, som også Reinicke
diskuterer i kapitlet om faderskab. Menns forsøk på å erobre en ny
faderrolle representerer den positive delen av Reinickes ellers så
pessimistiske syn på mannen. Problemet er imidlertid, at det nytter ikke
å avlese menns eventuelle omsorgsvilje ut fra, hvor mange som tar ut 14
dager fædreorloven av en total forældreorlovsordning på ett år.

Reinicke bør se, at en lovgivning som gir menn rett til 2 uker sammen
med barna er en ren latterliggjøring av et seriøst faderskab. Det er en
parodi og en vits. Det er som å gi fattige barn to rosiner, og synes man
har deltatt i en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Hvem
mener at det er mulig å etablere noen daglige vaner med barna i løpet av
14 dager? Hvem vil i dag hevde, at det kan rettferdiggjøres å gi
kvinner 2 ukers orlov? Hvis ikke, så kan det heller ikke
rettferdiggjøres i forhold til menn, hvis vi faktisk ønsker at de skal
ha mulighet til å etablere reelle faderskab.

I stedet for å moralisere over fedres manglende vilje, bør Reinicke som
en god feminist kjempe på barrikadene for en reell likestilling og en
rettferdig fordeling av orlovsordningen. Først da vil menn kunne bygge
opp en reell omsorgskompetanse og vende den patriarkalske
familietradisjonen som i århundrer har fortalt dem, at en god mann er en
mann som jobber mye og tjener sine gode penger til familien. Historisk
sett er forsørgelse ekvivalent med mannlig omsorg.

Positive billeder af mænd, tak!

Reinickes ellers så gode bok har et hovedproblem nettopp i det
perspektivet som anlegges på menn og mannlige praksis. Reinicke
moraliserer istedenfor å gå inn i de historiske, kulturelle og
kjønnsmessige former og normer som både kvinner og menn opprettholder.
Ut fra et slikt perspektiv er det mulig å se, hvilke muligheter menn gis
til endring, hvilke forutsetninger kreves og hvilken motstand
eksisterer – både hos kvinner og menn.

Diskusjon om valg av perspektiv er viktig, fordi Reinicke lanserer i
begynnelsen av sin bok, at han ønsker å skrive en positiv bok om menn.
“Da jeg startede med at skrive denne bog, lovede jeg mig selv, at jeg
overvejende ville skrive positivt om mænd og maskuliniteter”, er bokens
første setning. Reinicke ønsker altså ikke å skrive en bok om menn og
vold, eller menn og voldtekt, eller menn og prostitusjon. Hvorfor feiler
da Reinicke så fundamentalt på det som han selv sier han vil, og som
han også innser, at han ikke har fått til. Hvorfor er det vanskelig for
Kenneth Reinicke å skrive en positiv bok om menn? Jeg vil tro, at det
ikke er fordi, det ikke finnes positive ting å fortelle. Det vrimler da
av gode menn og gode mannlige tiltak i verden. Hvorfor ender han likevel
opp med å skrive om vold, voldtekt og prostitusjon? Dette er
grunnleggende og viktige spørsmål som både feminister og mannsforskere
bør diskutere, og som jeg skulle ønske Reinicke diskuterte nærmere i sin
bok.

Jeg vil tro, at noe av grunnen kan være, som jeg allerede har nevnt, at
deler av feminismen og kjønnsforskningen fremdeles preges av en
tokjønnstenkning, selv om Butler og poststrukturalismen grundig har
kritisert en slik idealisert modell. Reinicke nærmest tvinges inn i en
tenkning, hvor menn og kvinner representerer motsetninger, og ut fra et
feministisk utgangspunkt vil mennene bli bærere av det negative, av
makten, av motstanden, av elendigheten. I en slik tenkning mister man
fullstendig av synet, at mange kvinner er mot likestilling, og at
kvinner også er støttespillere til det eksisterende kjønnssystemet.

Konsekvensen blir generaliseringer om menn, moralisering og fortsatt
ironisering over menns endringsvilje (slik Reinicke en rekke steder
gjør).

En annen grunn kan også være, at det er visse tema som er innskrevet og
gjort legitime innenfor en feministisk diskurs om menn, og Reinicke har
vanskeligheter med å overskride disse. Psykolog og ATV-stifter (ATV står
for Alternativ til Vold og tilbyder behandling til mænd, der volds-
eller aggressionsproblemer mod deres samlivspartner, red.) Per Isdahl
sammenlignet en gang menn med en kopp og sa at kvinneforskningen hadde
beskrevet koppen fra utsiden. Nå var det mannsforskningens oppgave å si
noe om hva koppen inneholdt.

Kenneth Reinicke er ikke den første som har ønsket å skrive positivt om
menn. Claes Ekenstam og co i Gøteborg gjorde seg den samme refleksjonen
etter at de hadde skrevet og redigert boken Rädd att falla (1998). Den ble for konsentrert om menns dårlige sider.

Med Sprickor i fasaden (2001) ønsket de å skrive mer positivt om
menn. Resultatet ble ganske godt. Boken inneholder kapitler om menns
kjærlighet, likestillingsiver, foreldreskap, brudd på kjønnsnormer osv.
Selv om det er gjort klart i bokens forord at den står direkte i
sammenheng med og i forlengelse av den forrige, er hovedfokuset i den
største anmeldelsen boken fikk i Sverige, at den er for ensidig i sitt
syn på mannen og at det er et stort problem at den ikke skriver om menns
makt, menns vold osv. Dette sier noe om hvor sterke føringene er i
kjønnsdiskursen, og hva som er legitimt å si om menn og hva som ikke er
legitimt. Som mannlig feminist må disse grensene utfordres og forskyves.

Feminisme er også kærlighed mellem kønnene
Reinicke skriver ikke et ord om mannlig kjærlighet, som kanskje er mest
nærliggende å tenke på, når man skal skrive om positive sider ved menn.
Ingenting om kjærlighet til sin mor og far, til sin kjæreste (kvinnelig
eller mannlig), til sine venner og til sine barn.

Verdenslitteraturen er full av slike beskrivelser og gir god bakgrunn
for refleksjoner over betydningen av menns kjærlighet. Jeg vil tro menn i
dagens Danmark også vil ha mye å fortelle.

For meg er feminisme ensbetydende med kjærlighet. Kjærlighet mellom
kjønnene og kampen for de rette rammebetingelser for dette. En kvinnelig
eller mannlig feminisme som ikke innreflekterer slike grunnstoff i sin
kamp, tror jeg vil ha vanskeligheter med å lykkes. Her burde Reinicke ha
mye positivt materiale å skrive om i sin neste bok.

For øvrig vil jeg si, at boken har en lekker og treffende forside, som
sier mye om masseproduksjonen av maskulinitet i vår kultur. Spørsmålet
til oss som forsker og skriver om menn og mannlighet må være: Hvordan
skal vi få disse mennene løs og gi dem farge og variasjon og rett til et
liv fri fra uniformeringen?

Jørgen Lorentzen er mandeforsker ved Senter for kvinne- og
kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. Han skriver regelmæssigt for
FORUM.

Mænd i lyst og nød af Kenneth Reinicke, Schønberg 2004.